Hver eneste del av klokken du leser dette på, ble funnet opp av noen, et sted, av en grunn som som regel ikke hadde noe med det den ble til, å gjøre.
Kairo ga oss døgnet. Egyptiske astronomer delte himmelen inn i 36 stjernegrupper – dekaner – og brukte dem som nattklokke: tolv av dem var synlige i løpet av en hel natt, så natten fikk tolv timer og dagen fikk tolv for å passe. Det er derfra 24-timersdøgnet kommer, og det er aldri blitt endret. Det samme systemet ga et sivilt år på 365 dager, som Egypt så nektet å gi en skuddag, så kalenderen vandret bakover gjennom årstidene og brukte rundt 1460 år på å komme i takt med Sirius' oppgang igjen.
Aten har maskinen. Antikythera-mekanismen, hentet opp fra et skipsvrak i 1901 og gjenkjent som et tannhjulsapparat i 1902, ble bygget rundt 150–100 f.Kr. Den forutsa formørkelser, fulgte månens ujevne bevegelse, viste planetene og telte ned til de olympiske lekene. Ingenting med tilsvarende kompleksitet dukket opp på 1400 år.
Roma ga oss kalenderen. I 1582 strøk Gregor XIII ti dager og, enda viktigere, fastsatte skuddårsregelen: delelig med fire, unntatt hundreårsskifter, med mindre året er delelig med fire hundre. Den regelen går i det stille inne i hver eneste enhet på jorden.
Chicago ga oss tidssonen. Før 18. november 1883 gikk Nord-Amerika etter omtrent tre hundre lokale soltider. Jernbanene påla rett og slett et helt kontinent fem soner (fire i USA) uten å spørre noen regjering. Klokkene i Chicago ble stilt ni minutter og trettito sekunder tilbake, og byen fikk klokken tolv to ganger den dagen.
London ga oss nullpunktet. I 1884 stemte delegater fra tjuefem land for at lengdegrad null skulle gå gjennom Airys meridianinstrument (Airy Transit Circle) i Greenwich. Hver tidssone på jorden måles fra den linjen – som, viste GPS senere, ligger omtrent 102 meter fra der den moderne referansemeridianen faktisk går.
Paris ga oss meteren, ved å måle en meridianbue fra Dunkerque til Barcelona midt under en revolusjon og en krig. Deretter holdt byen ordet «Greenwich» helt utenfor tidsloven: fra 1911 var den lovbestemte tiden «Paris middeltid, forsinket med 9 minutter og 21 sekunder», helt til UTC erstattet formuleringen i 1978.
Wellington ga oss sommertiden, i form av et foredrag holdt for Wellington Philosophical Society i 1895 av en entomolog som ville ha mer kveldslys for å fange insekter. Han ble ledd ut.
Berlin ga oss sommertiden i den formen den faktisk fikk: en forordning utstedt 6. april 1916, som trådte i kraft 30. april, for å spare kull i krigstid. I løpet av to måneder hadde det meste av Europa kopiert den, blant dem Storbritannia, Frankrike og Portugal, alle i krig med Tyskland.
København ga oss den mest ambisiøse klokken én person noen gang har konstruert – Jens Olsens Verdensur, tolv urverk, 15 448 deler, trukket opp for hånd hver uke, med et tannhjul som går én runde rundt på 25 753 år.
Zürich ga oss den mest disiplinerte: en stasjonsklokke der sekundviseren med vilje går feil i 58,5 av hvert 60. sekund, kommer frem for tidlig og venter, slik at den kan stå helt riktig i det eneste øyeblikket som teller.