En tidssone er et kompromiss. Solen når sitt høyeste punkt på et eget tidspunkt på hvert eneste sted på jorden, og ingen klokke kan følge det, så verden ble enig om å runde av.
De fleste byer runder av med noen få minutter, og ingen merker det. Noen byer runder av med mer enn en time – og når du først vet det, ser du det i gatene.
Madrid er det best kjente eksempelet. Spania innførte Greenwich-tid (GMT) i 1901, slik geografien tilsier; fastlands-Spania ligger på linje med Storbritannia, Portugal og Marokko. Så, den 16. mars 1940, ble klokkene stilt en time frem for å få samme tid som Nazi-Tyskland, og de ble aldri stilt tilbake. I dag ligger Madrid omtrent 75 minutter foran sin egen sol om vinteren og rundt to timer foran om sommeren. Spanjolene spiser lunsj klokken 14 og middag klokken 21 – men i tidssonen geografien ville gitt Spania, er det klokken 13 og 20, akkurat når resten av Europa spiser.
Kuala Lumpur og Singapore følger tett etter, med omtrent 73 og 65 minutter, og de kom dit sammen. Klokken 23.30 den 31. desember 1981 stilte Malaysia klokkene på Malayahalvøya en halvtime frem for å fjerne tidsforskjellen til Sabah og Sarawak. Singapore gjorde den samme endringen i samme øyeblikk. Singapore ligger nesten nøyaktig på ekvator, der solen burde stå opp klokken seks og gå ned klokken seks, året rundt – i stedet står den opp rundt sju og går ned rundt sju.
Istanbul ligger 64 minutter foran, og kom dit en annen vei: Tyrkia avskaffet sommertiden i 2016 og låste landet permanent på UTC+3, en sone laget for 45. meridian. I slutten av desember står ikke solen opp i Istanbul før rundt halv ni.
Buenos Aires ligger 54 minutter foran, og virkningen er berømt uten å være forstått. Argentina bruker UTC−3; geografisk hører landet hjemme i UTC−4. Kveldslyset henger igjen absurd lenge, middagen begynner klokken ti, og restaurantene fylles klokken elleve. Buenos Aires er ikke en sen by av temperament. Den er en sen by av ren aritmetikk.
Lagos ligger 46 minutter foran, Baku 40, Seoul og Karachi 32 hver, Hongkong 23 og Toronto 18.
Det som forbinder dem, er at ikke én av disse avvikene ble skapt av en astronom. Madrids kom fra en diplomatisk gest. Singapores kom fra en beslutning tatt i et annet land. Seouls er restene av fire skifter av normaltid på et halvt århundre, og ingen av dem hadde noe med himmelen å gjøre.
Teheran er unntaket som bekrefter poenget. Iran nektet å runde av: landet bruker UTC+3:30, en av verdens få halvtimessoner, valgt slik at den nasjonale meridianen treffer nesten nøyaktig en jevn tidsforskjell. Klokken i Teheran ligger bare noen få minutter fra sin egen solmiddag – og forvirrer for alltid alle andres planleggingsprogrammer.