Nåværende lokal tid i London

Dagslys gjennom året i London

Visste du at...?

I 104 år solgte en familie London tiden

For å kjøre en svart drosje i London må du bestå en eksamen som heter The Knowledge, og den har eksistert siden 1865.

For å bestå den må du kunne hver eneste gate innenfor en radius på seks engelske mil (knapt ti km) fra Charing Cross. Det er omtrent 25 000 gater. Du må også lære plasseringene til rundt 20 000 landemerker – museer, ambassader, teatre, klubber, politistasjoner – og 320 faste ruter, fastsatt av Transport for London i et dokument kjent som Blue Book.

Kandidatene kjører rundt i byen på mopeder med en utklippstavle festet til styret, opptil femten timer om dagen, og sier gatenavnene høyt underveis. Det tar de fleste av dem tre til fire år. Det raskeste noen har gjort det er atten måneder. Omtrent halvparten blir aldri ferdig.

Eksamenene kalles appearances («oppmøter»). En sensor nevner to tilfeldige punkter, og kandidaten resiterer den korteste veien mellom dem. Det eneste tillatte kartet er det i hodet deres.

Og det endrer hodet. I en studie ved University College London ble åtti aspiranter hjerneskannet før de startet, sammen med en matchet kontrollgruppe. Det var ingen forskjell til å begynne med. Fire år senere viste aspirantene som kvalifiserte seg en målbar økning i grå substans i den bakre delen av hippocampus – området som knyttes til romlig hukommelse. De som trente og strøk, viste ingen endring. Det gjorde heller ikke kontrollgruppen. Når drosjesjåførene går av med pensjon, krymper den igjen.

Klokken: som er andre gang London har løst et problem ved å legge svaret inni en person og la vedkommende gå rundt med det.

I 1836 hadde den kongelige astronomen (Astronomer Royal) i Greenwich et problem: urmakere banket stadig på døren til observatoriet for å spørre hva klokken var. Så han opprettet en abonnementstjeneste og satte en assistent, John Henry Belville, til å styre den.

Belville fikk et lommekronometer laget av John Arnold på 1790-tallet. Alle kalte det Arnold. En gang i uken sjekket han Arnold mot observatoriets hovedklokke – nøyaktig til en tiendedels sekund – og bar det deretter rundt i London til omtrent 200 abonnenter, som stilte sine egne klokker ved å se på den.

Han døde i 1856. Enken hans Maria ble nektet pensjon, så hun lobbet for jobben i stedet, og leverte tiden rundt London selv til hun gikk av med pensjon i 1892, 81 år gammel. Datteren hennes Ruth tok deretter over, 38 år gammel, og bar Arnold gjennom London Docks, Clerkenwell, West End og Baker Street i ytterligere førtiåtte år.

Ruth gikk av med pensjon i 1940, 86 år gammel. Virksomheten hadde drevet i 104 år på ett lommeur.

Det beste av alt: et rivaliserende firma, Standard Time Company, distribuerte tid med elektrisk telegraf og kjørte en kampanje i forelesningssaler og aviser for å diskreditere kvinnen som bar tiden i håndvesken. De klarte ikke å konkurrere henne ut. Arnold er nå på Vitenskapsmuseet.

I 1884 stemte tjueto av de tjuefem landene på en konferanse i Washington for at lengdegrad null skulle gå gjennom Airy Transit Circle i Greenwich. Hver tidssone på jorden – inkludert den du leser dette i – måles fra den linjen.

Noe som er morsomt, fordi linjen er på feil sted.

Den berømte messingstripen som turister stiller seg over for å bli fotografert, ligger omtrent 102 meter vest for der GPS sier at null er. Dette er ikke en feil noen har gjort. Airy justerte teleskopet sitt i 1850 ved hjelp av et kvikksølvbad, som retter seg etter den lokale tyngdekraften – og lokal tyngdekraft ved Greenwich peker ikke nøyaktig mot jordaksen. Begge linjene er riktige. De svarer bare på forskjellige spørsmål.

Den mest fotograferte linjen i verden ligger 102 meter feil, og hele planeten setter klokken etter den uansett.