Noen land er så brede at solen står opp med flere timers mellomrom i hver ende. Hvert av dem har måttet avgjøre om klokken skal følge himmelen eller staten. De valgte ikke likt.
Beijing — Kina er omtrent 5000 kilometer bredt og strekker seg over fem geografiske tidssoner, fra omtrent 73° til 135° øst. I 1918 foreslo Republikken Kinas sentrale observatorium nettopp fem, som senere ble offisielle: Kunlun på UTC+5:30, Sinkiang–Tibet på UTC+6, Kansu–Szechwan på UTC+7, Chungyuan på UTC+8 og Changpai på UTC+8:30. I 1949 ble alle fem avskaffet, og landet fikk én klokke: Beijing-tid, UTC+8. Virkningen er tydeligst lengst vest, der midtvinterssolen i Kashgar ikke står opp før rundt klokken ti om morgenen etter den offisielle klokken. I praksis er en annen, uoffisiell tid – Xinjiang- eller Ürümqi-tid, to timer bak Beijing – mye brukt i hverdagen der, og den internasjonale tidssonedatabasen har en egen oppføring for den.
Delhi — India tok det samme valget, med samme oppgitte begrunnelse: nasjonalt samhold. Indisk normaltid ble fastsatt 1. september 1947 til UTC+5:30, beregnet ut fra én enkelt meridian på 82°30′ øst. Geografisk spenner India over nesten 30 lengdegrader, nok til to soner. Solen står opp nesten to timer tidligere i Indias østligste del enn i den vestligste, og i Assam kan solen om vinteren gå ned rundt halv fem på ettermiddagen mens arbeidsdagen fortsatt pågår. Teplantasjene i Assam har i det stille gått en time foran resten av landet på uoffisiell tehagetid (Tea Garden Time) siden britenes tid, og gjør det fortsatt.
Moskva — Russland gikk motsatt vei og beholdt elleve tidssoner, flest av alle land bortsett fra Frankrike, der antallet skyldes oversjøiske territorier. Men landet sentraliserte på en annen måte: gjennom det meste av forrige århundre ble sovjetiske og russiske togtabeller publisert i Moskva-tid over hele jernbanenettet, så en passasjer som gikk om bord langt øst leste en avgangstid som ikke hadde noe med solen utenfor vinduet å gjøre.
Melbourne — Australia er moteksempelet, og det er lærerikt. Fordi sommertid er en sak for delstatene og ikke for den føderale staten, blir Australias tre offisielle tidssoner til fem i seks måneder av året, inkludert to separate halvtimesavvik. Ingen har planlagt dette. Hver delstat og hvert territorium besvarte spørsmålet for seg, og dette er mønsteret svarene dannet. Det går helt ned til enkeltbyer: Broken Hill i New South Wales bruker sør-australsk tid.
Kuala Lumpur — Malaysia sto overfor en mindre utgave av det samme problemet, en tidsskjøt på en halvtime mellom Malayahalvøya og Øst-Malaysia, og lukket den i de siste tretti minuttene av 1981.
Til sammen viser disse fem poenget så tydelig som det lar seg gjøre. En klokke kan være nøyaktig, eller den kan være felles. I et stort nok land kan den ikke være begge deler – og hver av disse regjeringene har måttet velge hva de ville gi opp.