Nåværende lokal tid i Istanbul

Dagslys gjennom året i Istanbul

Visste du at...?

Istanbul stilte en gang klokkene med få dagers mellomrom. Nå stiller byen dem aldri.

Istanbuls storbykommune anslår selv antallet gatekatter i byen til rundt 125 000. Regner man med huskattene, anslås tallet til omtrent 200 000. I tillegg kommer anslagsvis 130 000 gatehunder.

Ingen vet det reelle tallet, og det sier kommunen selv. Å telle en frittlevende dyrebestand er virkelig vanskelig; ulike metoder gir svært forskjellige tall, og tallene er utdaterte i løpet av et par år.

Men her er den delen det er verdt å regne på.

Kommunen deler ut ett tonn tørrfôr per dag, på 199 utpekte fôringssteder rundt i byen.

Ett tonn høres enormt ut. Del det på det anslåtte antallet gatedyr – si 255 000 katter og hunder – og det blir omtrent fire gram per dyr per dag. En katt spiser rundt seksti.

Så kommunen står for høyst noen få prosent av det Istanbuls gatedyr faktisk spiser. De resterende nitti-og-noen prosentene kommer fra enkeltpersoner: butikkeiere som setter ut skåler, beboere med en pose tørrfôr ved døren, restaurantkjøkken og de små kattehusene av tre som dukker opp på fortauene uten at noen organiserer det.

Kattene har navn. Noen har monumenter. Tombili, fotografert mens hun lå henslengt, støttet på den ene albuen, på et fortau i Kadıköy, ble verdensberømt og ble hedret med en bronsestatue etter sin død. Gli bodde i Hagia Sophia og fikk besøk av turister som hadde kommet for å se bygningen.

Klokken: og det er en nyttig vei inn til hvordan denne byen tidligere holdt tiden.

I store deler av den osmanske historien gikk Istanbul etter gurubi-tid – timer regnet fra solnedgang. Klokken tolv var verken midt på dagen eller midnatt. Klokken tolv var det øyeblikket solen gikk ned.

Tenk på hva det betyr rent mekanisk. Solnedgangen flytter seg. Den flytter seg hver eneste dag. Så en klokke stilt etter osmansk tid gikk feil etter bare noen dager og måtte stilles hele tiden, hele året, for alltid. Systemet ble senere kjent som alaturka saat, for å skille det fra det europeiske alafranga-systemet.

Dette krevde fagfolk. Knyttet til de store moskeene var muvakkithaner – tidtakerrom – bemannet av en muvakkit, en spesialist utdannet i astronomi og matematikk. Jobben hans var å beregne de fem daglige bønnetidene ved hjelp av astrolabier, kvadranter, solur og vannklokker, og senere mekaniske klokker. Ali Kuşçu, som slo seg ned i Istanbul i 1472, forbindes med tidsmålingen ved Fatih-moskeen.

I store deler av 1800-tallet gikk Istanbul rett og slett etter begge systemene samtidig. Osmanske palassklokker ble laget med to urskiver – alaturka og alafranga – på samme front, fordi riket faktisk trengte å vite begge klokkeslettene.

Offentlige kontorer gikk over til europeisk tid rundt 1912. Lov nr. 697, datert 26. desember 1925, opphevet alaturka-tiden fra 1. januar 1926. Selve muvakkithanene ble ikke formelt stengt før 1952, mer enn et kvart århundre etter at systemet de betjente var gjort ulovlig.

Istanbul har alltid fungert gjennom stadige små korrigeringer gjort av mange ulike hender. Slik «matet» byen klokkene sine i århundrer, og slik mater den fortsatt kattene sine. Se nå hvor Istanbul havnet.

I 2016 avskaffet Tyrkia sommertid og låste landet permanent til UTC+3. Klokkene stilles aldri. Ikke etter årstiden, ikke noen gang.

Istanbul ligger på 29° østlig lengde. UTC+3 er beregnet for 45. meridian. Det betyr at Istanbul nå går omtrent 64 minutter foran sin egen sol – permanent og bevisst. I slutten av desember kommer ikke soloppgangen før rundt 8.30 om morgenen. Femten millioner mennesker begynner vinterdagene i mørket, med vilje.

Så dette er en by som en gang ansatte moskeastronomer for å holde klokkene i konstant dialog med den faktiske himmelen, og som nå går etter et fast tall som himmelen overhodet ikke blir spurt om.

Begge avgjørelsene var bevisste. Begge handlet om å være moderne. De er hverandres rake motsetninger.