Nåværende lokal tid i Lisboa

Dagslys gjennom året i Lisboa

Visste du at...?

Lisboa sendte ut et spørreskjema og oppfant ved et uhell en vitenskap

Ett bakeri i Lisboa selger mer enn 20 000 vaniljeterter om dagen.

Fábrica de Pastéis de Belém åpner klokken åtte om morgenen og stenger klokken elleve om kvelden. Tjuetusen terter på femten timer blir omtrent tjueto i minuttet, uten stans, hele dagen, hver dag. I travle helger kan antallet dobles, og på det meste har butikken rapportert over 50 000 på en enkelt dag.

De har gjort det siden 1837, etter samme oppskrift.

Opprinnelsen er en kjede av små praktiske avgjørelser. Munker ved Jerónimos-klosteret brukte eggehviter til å stive klær og klare vin, noe som ga dem svært mange eggeplommer. De lagde vaniljeterter av eggeplommene og solgte dem til reisende som ankom med dampbåt. Da den liberale revolusjonen førte til nedleggelsen av portugisiske klostre i 1834, solgte munkene oppskriften til sukkerraffineriet ved siden av. Tre år senere åpnet raffineriets eiere en butikk.

Oppskriften har aldri blitt publisert. Den er kjent for et lite antall konditorer, som lager tertene i et rom butikken kaller det hemmelige verkstedet. Alle andre vaniljeterter i Portugal – og det er mange, på alle kaféer i landet – er en pastel de nata. Bare de som lages i akkurat den bygningen, er pastéis de Belém.

Det finnes til og med et ordtak knyttet til dem: en brud som spiser en, vil aldri ta av seg ringen. Par møter opp i brudekjole.

Datoen som formet Lisboa, er likevel mye eldre enn bakeriet. Om morgenen 1. november 1755 – allehelgensdag, med kirkene fulle – rammet et jordskjelv med en styrke på 8,5 til 9 utenfor Portugals kyst. Ristingen varte mellom tre og seks minutter og åpnet fem meter brede sprekker i sentrum av Lisboa. Omtrent førti minutter senere kom en tsunami på rundt seks meter inn i havnen. Da satte lysene som hadde veltet i kirkene fyr på det som var igjen.

Det som skjedde videre, er den interessante delen.

Den 26. januar 1756 sendte markisen av Pombal biskopene i Portugal et sett med tretten spørsmål, som skulle kopieres og sendes til hver sogneprest, som skulle stille dem til sognebarna sine. Når begynte det? Hvor lenge varte ristingen? Hvor mange bølger, og hvor langt fra hverandre? Så det ut til å komme fra en retning? Steg havet først, eller sank det? Oppførte dyrene seg merkelig?

Spørreskjemaet nevnte ikke Gud i det hele tatt. Pombal ønsket observasjoner, ikke teologi.

646 svar kom tilbake. De ligger fortsatt i riksarkivet. I det tjuende og tjueførste århundre brukte seismologer disse svarene – samlet inn av landsbyprester fra bønder og fiskere – for å rekonstruere og modellere tsunamien i 1755. En av forkastningene som er foreslått som skjelvets kilde, er nå oppkalt etter ham.

Pombal gjenoppbygde også Baixa på et tømmerbur – gaiola pombalina – blant de første bevisst jordskjelvbestandige bygningene hvor som helst. Han testet designet ved å bygge små tremodeller og la tropper marsjere rundt dem for å simulere risting. På spørsmål om hvorfor de nye gatene var så absurd brede, sa han: «En dag blir de små.»

Klokken: Lisboa ligger på 9° vest og har samme tid som London, noe som passer omtrent med lengdegraden og gir byen en hel time etter Madrid, 500 kilometer unna.

Portugal har testet alternativet. To ganger. Fra 1966 til 1976, og igjen fra 1992 til 1996, gikk landet over til sentraleuropeisk tid for å få samme tid som Spania og det meste av det kontinentale Europa. Solmiddagen gled til rundt halv to. Om vinteren stod solen opp midt på formiddagen; om sommeren var det fortsatt lyst etter klokken ti om kvelden.

Foreldreforeningene satte en stopper for det. Barna gikk til skolen i mørket og nektet deretter å legge seg fordi det fortsatt var lyst ute. I februar 1996 kunngjorde statsministeren at Portugal skulle tilbake.

Lisboa gjennomførte eksperimentet som Madrid fortsatt lever i. Første gang varte det i ti år, andre gang i fire. En by som har laget ett bakverk etter én uendret oppskrift siden 1837, og endret sin nasjonale tidssone fire ganger på tretti år.