Nåværende lokal tid i Auckland

Dagslys gjennom året i Auckland

Visste du at...?

Mannen som fant opp sommertid ble ledd av, og han ville bare fange møll

Den 15. oktober 1895 reiste en tjueåtte år gammel kontorist ved Wellington Post Office seg foran Wellington Philosophical Society og leste en artikkel med tittelen On seasonal time-adjustment in countries south of lat. 30°.

Han het George Vernon Hudson. Han var entomolog – og en svært dyktig en, som til slutt skulle sette sammen den største insektsamlingen i New Zealand. Jobben hans på postkontoret var skiftarbeid, noe som ga ham ledige timer i dagslys til å gå ut og lete etter møll. Men om sommeren kom skumringen for tidlig til å være nyttig etter en vanlig arbeidsdag.

Derfor foreslo han den åpenbare løsningen: å stille klokkene frem to timer mellom oktober og mars, og tilbake igjen etterpå. Han hevdet at det ville utnytte det bortkastede lyset tidlig om morgenen, redusere «den overdrevne bruken av kunstig lys som for tiden råder», og gi folk «en lang periode med fritid i dagslys ... til cricket, hagearbeid, sykling eller hvilken som helst annen ønsket utendørsaktivitet».

Selskapet lo av ham.

Ett medlem sa at det var uaktuelt å endre et system som hadde vært i bruk i tusenvis av år. En annen spurte, tilsynelatende sarkastisk, om klokker ville trenge to sett med visere. En tredje kalte ideen fullstendig uvitenskapelig og upraktisk.

Ifølge referatet svarte Hudson at han beklaget at foredraget ble latterliggjort, at han hadde ment det praktisk, og at det fikk støtte fra dem som var mye ute i friluft.

Så gikk han tilbake til insektene sine.

Klokken: han hadde rett, og det tok svært lang tid før det fikk betydning.

Hudson la frem en ny artikkel i 1898. I England kom William Willett frem til den samme ideen uavhengig og publiserte The Waste of Daylight i 1907; han døde i 1915 uten å se den innført. Tyskland innførte den først, i 1916, for å spare kull i krigstid – og innen seks uker hadde et dusin land kopiert en tysk forvaltningsforordning.

New Zealand selv vedtok ikke Summer-Time Act før i 1927 – trettito år etter Hudsons foredrag. Og da loven endelig kom, fikk han en time, ikke de to han hadde bedt om.

I 1933 var han den første mottakeren av T. K. Sidey-medaljen, finansiert av penger samlet inn for å minnes den loven. Hans nekrolog i Royal Societys annaler er på rundt 1700 ord. Sommertid er ikke nevnt i de første 1400 av dem. Han huskes der, med rette, som en mann som studerte insekter.

Omtrent en tredjedel av verdens land stiller fortsatt klokkene to ganger i året.

Auckland ligger på 175° øst, på UTC+12 – og skifter til UTC+13 hver sommer, halvparten av det Hudson foreslo, i landet der han fikk høre at det ikke lot seg gjøre. New Zealand hadde vært det første landet i verden som offisielt innførte en felles nasjonal standardtid, allerede i 1868, og det er kanskje derfor det også var det første stedet noen tenkte seriøst på å flytte den.

Og på grunn av hvor den ligger på kloden, er Auckland blant de første byene på jorden som tar imot hver nye dag.

Noe som gjør det til et passende sted for historien å slutte: en av de første byene som begynner hver dag, tilhører en postfunksjonær som bare ville ha litt mer kveldslys for å gå og se på møll, og som fikk beskjed om ikke å være latterlig.