Nåværende lokal tid i Wien

Dagslys gjennom året i Wien

Visste du at...?

Wien bygde en klokke for å feire et keiserrike, og den kom i drift det året keiserriket tok slutt

Byen Wien eier rundt 220 000 leiligheter.

De ligger i mer enn 2 300 kommunale bygninger og huser over 500 000 mennesker – og det gjør byen til den største kommunale utleieren i Europa. Legg til de rundt 200 000 andelsboligene som er bygget med kommunal støtte, og du kommer til et slående tall: mellom halvparten og 60 % av alle wienere bor i subsidierte boliger.

Bare rundt 20 % av innbyggerne i Wien eier boligen sin. For Østerrike som helhet er tallet rundt 51 %. Wien er en by av leietakere, og ser ut til å trives med det.

Det ble bygget opp med vilje, og sakte. Sosialdemokratene vant Wiens første etterkrigsvalg i 1919 og arvet en by der trangboddheten var så alvorlig at tuberkulose ble kalt «wienersyken». Deres første boligprogram la opp til 25 000 leiligheter på fem år. I 1935 bodde omtrent 11 % av befolkningen i rundt 400 kommunale boliganlegg. Etter andre verdenskrig bygde byen ytterligere 96 000 leiligheter mellom 1947 og 1970, og den har aldri solgt unna boligmassen – ikke på 1980-tallet, ikke på 1990-tallet, ikke siden.

Karl-Marx-Hof, åpnet i 1930, strekker seg over mer enn en kilometer og har over 1200 leiligheter. Ved åpningen sa ordfører Karl Seitz at «når vi ikke lenger er her, vil disse steinene tale for oss».

Klokken: og det er nyttig å vite før man ser på hva Wien satte på sin mest berømte klokke.

Ved Hoher Markt, Wiens eldste torg, spenner en jugendklokke over en ti meter lang bro mellom to halvdeler av et forsikringsselskaps bygning. Den ble tegnet av maleren Franz von Matsch, på oppdrag fra forsikringsselskapet Anker, og bygget mellom 1911 og 1914. Den kalles Ankeruhr.

Mekanismen er en parade. Tolv historiske skikkelser – Marcus Aurelius, Karl den store, Maria Theresia, Haydn og andre – går over den fire meter store urskiven, én i timen, hele dagen. Ved middagstid går alle tolv over etter tur, hver ledsaget av musikk fra sin egen tid. Forestillingen varer omtrent ti minutter, og den trekker fortsatt publikum hver eneste dag.

Den ble bygget for å la Habsburg-århundrene marsjere over en bro, én gang i timen, for alltid.

Så stoppet første verdenskrig alt.

Mellom ferdigstillelsen og 1918 gikk klokken to ganger. Én gang på keiser Franz Josephs fødselsdag i 1915, og én gang på fødselsdagen hans i 1916. Det var alt. Et monument over keiserlig kontinuitet, slått på to ganger som en bursdagsgest, midt i en krig som var i ferd med å bryte ned det keiserriket den skulle hylle.

Ankeruhr kom i full drift i 1918 – året da Østerrike-Ungarn opphørte å eksistere. Året etter vant partiet som skulle bruke det neste århundret på å bygge 220 000 leiligheter, makten i byen.

Det ble gjort én endring. Middagsmusikken hadde vært keiserhymnen. Da det ikke lenger fantes noe keiserrike som kunne ha en hymne, ble den erstattet av et utdrag fra Haydns Skapelsen. Komponisten var den samme – Haydn hadde også skrevet keiserhymnen, og Haydn er selv en av de tolv skikkelsene som går over broen.

Wien er en av få byer der den lokale klokken er et stykke borgerteater og ikke infrastruktur. Ankeruhr er ikke nøyaktig på sekundet, synkroniseres ikke med noe, og prøver ikke på det heller.

Den har én oppgave, og den er underlig: å minne deg på, én gang i timen og for fullt ved middagstid, at århundrene går forbi enten noen ser på eller ikke. Keiserriket den ble bygget for, varte fire år etter at klokken var ferdig. Klokken har nå gått i over hundre.